Ferie!!

Vi har naa tatt farvel med Kooloobong med blandede foelelser. Vi kommer til aa savne folkene, det sosiale, kort avstand til Uni, naturen og omgivelsene etc. Mattyveri, maggots og "noise-ban" er vi derimot glad for aa slippe. De siste dagene paa Kooloobong inneholdt mye festing, mange avskjeder, strandbesoek, pakking og naked running rundt campus.

Soendag 20. november pakket vi alle snippveskene og satt nesa mot Sydney. Her ble vi tatt vel i mot av Fiona, ei klassevenninne, og resten av familien hennes. De bor i et hus paa Manly, en av Sydneys forsteder. Vi ble skjemt bort med god hjemmelaga mat, gratis transport og ypperlig sengeplass. Vi sov alle paa Fionas rom, 5 unge og spreke norske studenter trenger faktisk ikke mye plass.

De tre dagene vi tilbrakte her medfoerte guidete turer rundt omkring Sydney, zoo besoek, kjoepesenter, MANGE kafee besoek (inkl. masse nydelig sjokolade...), fergeturer, mini bar crawl, introduksjon til australske komiserier og lange intellektuelle samtaler om politikk og design. Natt til onsdag sto vi opp kl. 4 og Fiona og foreldrene hennes kjoerte oss til flyplassen, noe vi er evig takknemlig for. Ca. kl. 1200 landet vi i Kiwi land. Det foerste vi gjorde var aa kjoepe burger paa maccern, foer vi satte oss og vaar hundrekilos bagasje paa buss til X base - Hostellet vaart i Auckland.

Hele New Zealand turen vaar vil bli dokumentert etter vi har returnert til Australia igjen 6. desember!

XOXO Torill og Karina Possumzzzzzzz

we love printmaking!

Siden vi nå er ferdige på uni og har fått oss sommerferie, har vi mye tid til andre ting. I går kveld var hadde vi for eksempel goon på plenen. Siden det er noise-ban i KB, og vi har blitt tilsnakka både to og tre ganger omtrent hver kveld siden den ble innført - men det ikke var særlig god stemning for å dra på byen - gikk vi å satte oss et stykke bortafor husene for å feste (det hjalp ikke så veldig bra, vi fikk kjeft alikevel).
Dagen etter våkna jeg av at jeg fikk melding, og jeg regna med det var noe om å gå på stranda (som er vår hovedaktivitet disse dagene), men det var Karina som lurte på om vi skulle ta en tur ned på uni for å lage noen prints. Siden printmaking er veldig gøy ble jeg selvfølgelig med. Vi fant ut at det absolutt ikke var det værste å bruke en mandags formiddag på.


Ting man trenger for å lage grafikk, i tillegg til plate og trykksverte:

blautt papir!

brus!

labfrakk!

latexhansker!

og selvfølgelig ei presse! (som bare kan opereres av autoriserte personer og det er oss)

Ta trykksverte på og tørk av igjen...
og kjøyr plata igjennom pressa!

Tyven tyven skal du hete...

Ikke ille nok at jeg i forrige uke fant kravlende maggots på maten min, maten min som tilsynelatende er helt fin, forsvinner stadig plutselig fra kjøleskapet. Dette har skjedd over lang tid, og i den siste uken har jeg opplevd følgende:

• Jeg gleder meg til å lage brødskive med ost og skinke. All skinken min er borte
• Jeg gleder meg til å lage brødskive med ost. All osten min er borte
• Jeg har nettopp laget meg en nydelig grønnsaksomelett. Resten (halvparten) er borte når jeg skal til å legge den i kjøleskapet for å ha til senere. Jeg spør romkameraten min om han har flyttet på maten min. Han ser på meg med et veldig skyldig blikk før han forklarer at han kastet den. HVA!? Kastet du maten min?? Neida, den ligger ikke i søpla, han har nemlig vært så frekk at han sitter faktisk å spiser den med ryggen til meg mens jeg spør...
• Jeg finner melken min stående på kjøkkenbenken. 15 minutter senere er også den borte.

Og jeg våknet opp i dag, med en fryktelig lyst på ost og avokado. Jeg vet at jeg har 1 og en halv avokado i kjøleskapet. Men neida, jeg leiter gjennom heile driten, og den er borte! SERIØST!! ARGH!

Ja, sånn kan det gå..
Noor sitt forslag er å forgifte noe av maten min, slik at han lærer seg en lekse. Jeg vet ikke hvordan han er oppdratt, men det å stjele andre sin mat, kontinuerlig, er rett og slett ikke OK. Det er frekt. Og det skal være unødvendig å måtte sette navnelapper på alt av mat. Han er fullstendig klar over hva som er hans, og hva han stjeler. DUSTEMIKKEL.

Som sikkert alle skjønner, har vi det ikke alltid like lett her i solfylte Australia. Mattyver er et meget seriøst problem.

Xoxo sint og sulten possum.

Skydiving

I går fylte vår kjære britiske kompis, Daniel Jenkinson, 21 år, og han sørget for at denne dagen aldri skal glemmes. Dagen Dan fylte 21 år vil også være i i mitt minne for alltid. Dan hadde nemlig bestemt seg for å slå på stortrommen, han inviterte alle oss norske vennene til å hoppe i fallskjerm sammen med han. Da jeg først fikk invitasjon, måtte jeg beklageligvis innse at jeg ikke kunne ta del i denne opplevelsen. Lommeboka strakk dessverre ikke til. Men tilfeldigvis så snakket jeg med mamma på skype forrige søndag, hvor hun foreslo å gi meg denne opplevelsen i julegave. Jeg ringte til Skydiving selskapet morgenen etterpå, og heldigvis var det fortsatt plass på flyet! Jeg ble kjempegira, muligheten som jeg trodde var lagt på hylla for denne gang, skulle nå bli en realitet. Men jeg visste ikke da at denne julegaven kom til å bli den beste julegaven noen sinne. Jeg visste heller ikke hva jeg skulle forvente, nervøsitet, spenning, angst, glede?

Onsdagen kom raskere enn forventet. Ingen snev av nervøsitet enda. Jeg sovnet på et blunk dagen før. Alt var i skjønneste orden. Jeg, Tora, Torill og Birgitte (Noor sto over, han ønsket heller å feire bursdagen til Dan på bakkenivå...) dro til Dan kl. 0730 og hadde en koselig fellesfrokost med pannekaker. En god start på dagen!

Tora og bursdagsgutten Dan har akkurat spist gode pannekaker!

Alle var kledd etter instruksene – lette plagg og joggesko som satt godt fast på foten. Litt over kl. åtte tok vi bussen ned til stranda, og trasket bort til Skydive The Beach Sydney´s samlingsplass. Først måtte vi skrive under på flere ark, hvor vi så og si påtok oss alt ansvar hvis noe skulle ende galt. «Possible outcomes: Death, disability, broken bones etc...». Fortsatt ingen sommerfugler i magen.

Etterhvert fikk vi tildelt seler vi måtte ta på oss, og vi fikk en meget rask gjennomgang om hva vi skulle gjøre fra og med vi hoppet fra flyet. Denne informasjonen forsvant fra minnet to minutter etter den ble fortalt... Vi fikk alle møte hver vår hoppepartner – altså personene som hadde ansvaret for at vi alle kom ned i ett stykke. Vi fikk også tildelt en slags «banan» magetaske, som de sa at de skal forklare hva er til senere. Men denne informasjonen fikk vi aldri. «In case of emergency» sto det skrevet på baksiden av «bananen», så den var tydeligvis viktig? - Velvel, håper den ikke trengs. Skulle det skje noe mens jeg faller fra et fly hundrevis av meter over bakken, kommer jeg sikkert ikke til å tenke klart uansett.

SPENT!

Etter en liten busstur ankommer vi den lille lokale flyplassen. Her sto det blå og gule flyet klart og ventet på oss. Vi var 8 personer som skulle hoppe, dvs vi satt 16 personer tett i tett inne i det lille flyet, med en stor plastikk dør på siden. Det tok litt før flyet nådde riktig høyde, og jeg nøyt utsikten så lenge. Mannen jeg skulle hoppe med kom med små spøker av og til. Han fortalte meg at han kunne norsk; «To øl takk!» sa han på litt gebrokken norsk, og jeg latet som om jeg var kjempe imponert. Jeg var spent, gira og glad. Jeg og Birgitte lo masse sammen, og dum som vi var spøkte vi om hva som kunne skje om dette endte galt. Men jeg var fortsatt ikke nervøs. 14000 feet over bakken, på tur å hoppe ut av et fly, og jeg var bare glad og spent. Dette hadde jeg ikke forventet.


Da var vi klar. Første par åpnet døra, satt seg på kanten og FØYK ut! Nå kjente jeg et lite sug i magen, men jeg klarte ikke slutte å glise. Jeg var så spent! Neste par føyk ut, mens Birgitte ålte seg bortover gulvet. Plutselig var hun også forsvunnet ut av flyet. Nå var det min tur!


Birgitte på tur ut av flyet

Jeg ålte meg de 100 cm. det var bort til døra og kjente vinden rive i hele kroppen. Da jeg satt på kanten tok partnern min hode mitt bakover – som sagt, instruksene vi fikk var ikke i tankene i det hele tatt.

Plutselig var vi ute av flye, og luftmotstanden reiv i hele meg, mens jeg konstant gapte og skreik energisk! HERREFRED JEG FALLER FRA ET FLY! De eneste tankene jeg husker å ha var at det var fantastisk herlig! Jeg var fortsatt ikke redd, jeg stolte nemlig såpass på personen som hang fast bak meg (døde jeg, døde mest sannsynlig han også, og det vil han vel unngå..). Jeg ropte av glede, av spenning. Selv om luftmotstanden gjorde det ganske vanskelig, klarte jeg til tider å uttrykke min naturlige reaksjon med et stort glis mens jeg falt. Partneren min tok hendene mine bort fra selene jeg holdt fast i for harde livet, og strakk dem ut. JEG FLYR, JEG FLYR FAEN MEG! Vi snurret rundt noen ganger, for å gjøre spenningen litt heftigere. Jeg hylte hele veien. Utsikten var fantastisk, følelsen var fantastisk, opplevelsen var fantastisk.






Rett før tankene mine tok veien til undring og bekymring om når han skulle åpne fallskjermen, åpnet han den. Jeg ropte fortsatt, og begynte å le så snart vi stoppet. Han spurte meg hva jeg syntes, «IT WAS AWESOME!!» svarte jeg, før jeg fortsatte å le energisk. Jeg tok av meg beskyttelsesbrillene, og nøyt utsikten. Vinden i lufta gjor at øynene mine begynte å renne, jeg gliste for harde livet mens tårene trillet nedover ansiktet.



Snart var vi på bakken og jeg møtte de andre. Det eneste ordet vi alle brukte for å forklare opplevelsen var «Awesome». Opplevelsen kan egentlig ikke forklares, den må oppleves. Men nå har jeg gjort det. Jeg har søren meg hoppa i fritt fall ut fra et fly! At jeg faktisk gjennomførte det, uten å være redd uten å være nærvøs? Det overgikk alle mine villeste forventninger. Jeg lærer stadig nye sider av meg selv. Hva blir det neste?

Rett etter at vi landet (Det hjelper altså ikke å flette håret å tro at det skal holde seg slik etter et 3km fritt fall..)

Jeg vil også uttrykke min takknemlighet overfor mamma, som gjorde denne opplevelsen til en realitet! Tusen takk mamma, du er verdens beste!<3

XOXO Skydiving Possum

snakker om været

Da vi kom til australia var det kaldt. Det var midtvinters, og ingen butikk hadde varmeovner som passet til en småfrossen student, værken i pris eller i størrelse. Så vi kjøpte oss isteden noen tepper og tok på oss de få varme klærne vi hadde tatt med og lengtet etter sommeren.

Så kom sommeren og å si at australia har sluttet å være kald, ville vært en mild underdrivelse. For tiden er vi nesten ferdige med uni, for to uker siden leverte vi inn siste i Design Theory (et massivt stykke essay som for mitt tilfelle handlet mest om kommunister), og en webside (veldig hurtig slengt sammen i inDesign, men overraskende og ufortjent vellykket). Forrige uke var det rapporten til websiden som stod for tur (en jobb som tok mye mer tid enn nødvendig, mest fordi vi stadig tok oss tid til å gjøre ingenting; det er alltid tid til å gjøre ingenting), og denne uka er det intens jobbing (når jeg sier 'intens' mener jeg det selvsagt ikke) med plakater og printing/fotografi/tegning til Visual Investigations.

Det er ikke alltid like lett å gjøre noe fornuftig når Australia endelig har vist seg fra den siden vi forventet, den varme, strand-aktige siden. Dessuten er semesteret snart slutt og de fleste har eksamen, og det er noise ban i KB og det er ikke kult, spesielt når semesteret snart er slutt og vi vil feire det og utnytte tiden og hviskeleken er ikke alltid like lett å gjennomføre med goon innabords.

Mitt livs ekleste opplevelse

Det jeg syntes er mest morsomt med å skrive på denne bloggen, er å skryte av alt vi får oppleve. Fortelle om hvor deilig det er å ligge på stranda å sole seg, fortelle om gøye fester, eller beskrive lesing på biblioteket som gøy. Men nå kommer jeg til å gjøre det motsatte. Vise en av Australias dårlige sider, forklare en forferdelig opplevelse som uheldigvis mest sannsynlig har blitt lagret i minnet mitt for evig.

Jeg lå i senga mi og så på Mad Men. Det var en rolig kveld, og jeg bestemte meg rundt kl. 12 for å pusse tennene og legge meg til å sove (viktig informasjon..). Jeg trasker ut i gangen iført en tynn strømpebukse (enda viktigere informasjon..). Da jeg nærmer meg badet, ser jeg søppel/rusk og rask ligge strødd utover ganggulvet rett ved kjøkkenet. Noen har slått av ganglyset, så alt jeg ser er hvite flekker som lyser opp. Jeg tråkker videre inn på badet og skrur på lyset (det er ingen dør mellom gang og bad). Plutselig ser jeg at alt ruske som ligger på gulvet - beveger på seg (...) Jeg tar en nærmere titt, og innser plutselig at vårt stygge vegg til vegg teppe er dekket av lik-makker (maggots)!



Illustrasjonsfoto jeg fant på internett med teksten: Maggots ate bedridden woman alive, son charged

De ligger strødd utover hele gulvet og åler seg bortover, og jeg friker totalt ut. Jeg kjenner hjerte mitt dunke raskere og raskere, mens jeg sakte starter å hyperventilere. En av makkene åler seg oppå foten min, og jeg ser desperat etter en plass å stå hvor de ikke kan nå meg. Jeg titter ut i gangen, og ser etter en «nødutgang» tilbake til rommet mitt. Lyset i gangen er fortsatt avslått, det var mørkt og vanskelig å finne en vei tilbake. Etter 10-15 minutter med total utfriking, klarer jeg å trippe gjennom gangen i et desperat forsøk på å ikke tråkke på noen av makkene i min tynne strømpebukse. Da jeg kommer inn på rommet, henter jeg telefonen min og ringer Tora. Jeg klarer ikke helt å huske hva jeg sa i denne fortvilte stund, men hun tilbydde seg i alle fall å komme ned til meg. Da jeg gikk ut i gangen igjen for å møte henne, var jeg så fjern at tanken om å ta på meg sko, som burde være det første logiske valget å gjøre, ikke eksisterte. Tora trasket inn gjennom verandadøra, og selv om hun også ble overrasket og øyeblikkelig kvalm av synet, klarte hun å holde seg rolig i forhold til meg. Hun fant frem en kost i boden vår, og begynte å koste alle disse små ekle lik-makkene ut på verandaen. Noen hadde krøpet inn på kjøkkenet, andre kravlet på badgulvet, mens mesteparten dekket ganggulvet. Vi oppdaget snart at bolet deres var i en sort søppelpose plassert i gangen, da vi så at det kravlet hundrevis av dem ut av posen. Mens jeg hopper opp og ned på kjøkkenet og rister på hode og hender (tydeligvis er det dette jeg gjør når jeg friker ut), viser Tora hvordan man håndterer en slik situasjon ved å løfte søppelposen og bærer den ut på gresset. Etter ei god stund har vi (les: Tora) kostet alle makkene ut på verandaen, og vi går med hver vår kost og leter i kriker og kroker etter flere (mens jeg fortsatt skjelver og hopper opp og ned).


Her koster Tora de siste makkene bortover gulvet, mot verandaen



Da de fleste tilsynelatende er forflyttet ut, takker jeg min gode venn Tora for en helteverdig innsats, mens sangen «Thats What Friends Are For» går gjennom hodet mitt. Både jeg og Tora fikk mange frysninger når vi skulle sove, hvor vi børstet vekk alle de innbilte makkene fra kroppen...

Det jeg senere har fundert på er: personen som slo av ganglyset når han/hun la seg den kvelden, kan umulig ha oversett et teppe dekket av maggots?



xoxo frikedoutpossum