Skydiving

I går fylte vår kjære britiske kompis, Daniel Jenkinson, 21 år, og han sørget for at denne dagen aldri skal glemmes. Dagen Dan fylte 21 år vil også være i i mitt minne for alltid. Dan hadde nemlig bestemt seg for å slå på stortrommen, han inviterte alle oss norske vennene til å hoppe i fallskjerm sammen med han. Da jeg først fikk invitasjon, måtte jeg beklageligvis innse at jeg ikke kunne ta del i denne opplevelsen. Lommeboka strakk dessverre ikke til. Men tilfeldigvis så snakket jeg med mamma på skype forrige søndag, hvor hun foreslo å gi meg denne opplevelsen i julegave. Jeg ringte til Skydiving selskapet morgenen etterpå, og heldigvis var det fortsatt plass på flyet! Jeg ble kjempegira, muligheten som jeg trodde var lagt på hylla for denne gang, skulle nå bli en realitet. Men jeg visste ikke da at denne julegaven kom til å bli den beste julegaven noen sinne. Jeg visste heller ikke hva jeg skulle forvente, nervøsitet, spenning, angst, glede?

Onsdagen kom raskere enn forventet. Ingen snev av nervøsitet enda. Jeg sovnet på et blunk dagen før. Alt var i skjønneste orden. Jeg, Tora, Torill og Birgitte (Noor sto over, han ønsket heller å feire bursdagen til Dan på bakkenivå...) dro til Dan kl. 0730 og hadde en koselig fellesfrokost med pannekaker. En god start på dagen!

Tora og bursdagsgutten Dan har akkurat spist gode pannekaker!

Alle var kledd etter instruksene – lette plagg og joggesko som satt godt fast på foten. Litt over kl. åtte tok vi bussen ned til stranda, og trasket bort til Skydive The Beach Sydney´s samlingsplass. Først måtte vi skrive under på flere ark, hvor vi så og si påtok oss alt ansvar hvis noe skulle ende galt. «Possible outcomes: Death, disability, broken bones etc...». Fortsatt ingen sommerfugler i magen.

Etterhvert fikk vi tildelt seler vi måtte ta på oss, og vi fikk en meget rask gjennomgang om hva vi skulle gjøre fra og med vi hoppet fra flyet. Denne informasjonen forsvant fra minnet to minutter etter den ble fortalt... Vi fikk alle møte hver vår hoppepartner – altså personene som hadde ansvaret for at vi alle kom ned i ett stykke. Vi fikk også tildelt en slags «banan» magetaske, som de sa at de skal forklare hva er til senere. Men denne informasjonen fikk vi aldri. «In case of emergency» sto det skrevet på baksiden av «bananen», så den var tydeligvis viktig? - Velvel, håper den ikke trengs. Skulle det skje noe mens jeg faller fra et fly hundrevis av meter over bakken, kommer jeg sikkert ikke til å tenke klart uansett.

SPENT!

Etter en liten busstur ankommer vi den lille lokale flyplassen. Her sto det blå og gule flyet klart og ventet på oss. Vi var 8 personer som skulle hoppe, dvs vi satt 16 personer tett i tett inne i det lille flyet, med en stor plastikk dør på siden. Det tok litt før flyet nådde riktig høyde, og jeg nøyt utsikten så lenge. Mannen jeg skulle hoppe med kom med små spøker av og til. Han fortalte meg at han kunne norsk; «To øl takk!» sa han på litt gebrokken norsk, og jeg latet som om jeg var kjempe imponert. Jeg var spent, gira og glad. Jeg og Birgitte lo masse sammen, og dum som vi var spøkte vi om hva som kunne skje om dette endte galt. Men jeg var fortsatt ikke nervøs. 14000 feet over bakken, på tur å hoppe ut av et fly, og jeg var bare glad og spent. Dette hadde jeg ikke forventet.


Da var vi klar. Første par åpnet døra, satt seg på kanten og FØYK ut! Nå kjente jeg et lite sug i magen, men jeg klarte ikke slutte å glise. Jeg var så spent! Neste par føyk ut, mens Birgitte ålte seg bortover gulvet. Plutselig var hun også forsvunnet ut av flyet. Nå var det min tur!


Birgitte på tur ut av flyet

Jeg ålte meg de 100 cm. det var bort til døra og kjente vinden rive i hele kroppen. Da jeg satt på kanten tok partnern min hode mitt bakover – som sagt, instruksene vi fikk var ikke i tankene i det hele tatt.

Plutselig var vi ute av flye, og luftmotstanden reiv i hele meg, mens jeg konstant gapte og skreik energisk! HERREFRED JEG FALLER FRA ET FLY! De eneste tankene jeg husker å ha var at det var fantastisk herlig! Jeg var fortsatt ikke redd, jeg stolte nemlig såpass på personen som hang fast bak meg (døde jeg, døde mest sannsynlig han også, og det vil han vel unngå..). Jeg ropte av glede, av spenning. Selv om luftmotstanden gjorde det ganske vanskelig, klarte jeg til tider å uttrykke min naturlige reaksjon med et stort glis mens jeg falt. Partneren min tok hendene mine bort fra selene jeg holdt fast i for harde livet, og strakk dem ut. JEG FLYR, JEG FLYR FAEN MEG! Vi snurret rundt noen ganger, for å gjøre spenningen litt heftigere. Jeg hylte hele veien. Utsikten var fantastisk, følelsen var fantastisk, opplevelsen var fantastisk.






Rett før tankene mine tok veien til undring og bekymring om når han skulle åpne fallskjermen, åpnet han den. Jeg ropte fortsatt, og begynte å le så snart vi stoppet. Han spurte meg hva jeg syntes, «IT WAS AWESOME!!» svarte jeg, før jeg fortsatte å le energisk. Jeg tok av meg beskyttelsesbrillene, og nøyt utsikten. Vinden i lufta gjor at øynene mine begynte å renne, jeg gliste for harde livet mens tårene trillet nedover ansiktet.



Snart var vi på bakken og jeg møtte de andre. Det eneste ordet vi alle brukte for å forklare opplevelsen var «Awesome». Opplevelsen kan egentlig ikke forklares, den må oppleves. Men nå har jeg gjort det. Jeg har søren meg hoppa i fritt fall ut fra et fly! At jeg faktisk gjennomførte det, uten å være redd uten å være nærvøs? Det overgikk alle mine villeste forventninger. Jeg lærer stadig nye sider av meg selv. Hva blir det neste?

Rett etter at vi landet (Det hjelper altså ikke å flette håret å tro at det skal holde seg slik etter et 3km fritt fall..)

Jeg vil også uttrykke min takknemlighet overfor mamma, som gjorde denne opplevelsen til en realitet! Tusen takk mamma, du er verdens beste!<3

XOXO Skydiving Possum