Mitt livs ekleste opplevelse

Det jeg syntes er mest morsomt med å skrive på denne bloggen, er å skryte av alt vi får oppleve. Fortelle om hvor deilig det er å ligge på stranda å sole seg, fortelle om gøye fester, eller beskrive lesing på biblioteket som gøy. Men nå kommer jeg til å gjøre det motsatte. Vise en av Australias dårlige sider, forklare en forferdelig opplevelse som uheldigvis mest sannsynlig har blitt lagret i minnet mitt for evig.

Jeg lå i senga mi og så på Mad Men. Det var en rolig kveld, og jeg bestemte meg rundt kl. 12 for å pusse tennene og legge meg til å sove (viktig informasjon..). Jeg trasker ut i gangen iført en tynn strømpebukse (enda viktigere informasjon..). Da jeg nærmer meg badet, ser jeg søppel/rusk og rask ligge strødd utover ganggulvet rett ved kjøkkenet. Noen har slått av ganglyset, så alt jeg ser er hvite flekker som lyser opp. Jeg tråkker videre inn på badet og skrur på lyset (det er ingen dør mellom gang og bad). Plutselig ser jeg at alt ruske som ligger på gulvet - beveger på seg (...) Jeg tar en nærmere titt, og innser plutselig at vårt stygge vegg til vegg teppe er dekket av lik-makker (maggots)!



Illustrasjonsfoto jeg fant på internett med teksten: Maggots ate bedridden woman alive, son charged

De ligger strødd utover hele gulvet og åler seg bortover, og jeg friker totalt ut. Jeg kjenner hjerte mitt dunke raskere og raskere, mens jeg sakte starter å hyperventilere. En av makkene åler seg oppå foten min, og jeg ser desperat etter en plass å stå hvor de ikke kan nå meg. Jeg titter ut i gangen, og ser etter en «nødutgang» tilbake til rommet mitt. Lyset i gangen er fortsatt avslått, det var mørkt og vanskelig å finne en vei tilbake. Etter 10-15 minutter med total utfriking, klarer jeg å trippe gjennom gangen i et desperat forsøk på å ikke tråkke på noen av makkene i min tynne strømpebukse. Da jeg kommer inn på rommet, henter jeg telefonen min og ringer Tora. Jeg klarer ikke helt å huske hva jeg sa i denne fortvilte stund, men hun tilbydde seg i alle fall å komme ned til meg. Da jeg gikk ut i gangen igjen for å møte henne, var jeg så fjern at tanken om å ta på meg sko, som burde være det første logiske valget å gjøre, ikke eksisterte. Tora trasket inn gjennom verandadøra, og selv om hun også ble overrasket og øyeblikkelig kvalm av synet, klarte hun å holde seg rolig i forhold til meg. Hun fant frem en kost i boden vår, og begynte å koste alle disse små ekle lik-makkene ut på verandaen. Noen hadde krøpet inn på kjøkkenet, andre kravlet på badgulvet, mens mesteparten dekket ganggulvet. Vi oppdaget snart at bolet deres var i en sort søppelpose plassert i gangen, da vi så at det kravlet hundrevis av dem ut av posen. Mens jeg hopper opp og ned på kjøkkenet og rister på hode og hender (tydeligvis er det dette jeg gjør når jeg friker ut), viser Tora hvordan man håndterer en slik situasjon ved å løfte søppelposen og bærer den ut på gresset. Etter ei god stund har vi (les: Tora) kostet alle makkene ut på verandaen, og vi går med hver vår kost og leter i kriker og kroker etter flere (mens jeg fortsatt skjelver og hopper opp og ned).


Her koster Tora de siste makkene bortover gulvet, mot verandaen



Da de fleste tilsynelatende er forflyttet ut, takker jeg min gode venn Tora for en helteverdig innsats, mens sangen «Thats What Friends Are For» går gjennom hodet mitt. Både jeg og Tora fikk mange frysninger når vi skulle sove, hvor vi børstet vekk alle de innbilte makkene fra kroppen...

Det jeg senere har fundert på er: personen som slo av ganglyset når han/hun la seg den kvelden, kan umulig ha oversett et teppe dekket av maggots?



xoxo frikedoutpossum